Skade på peroneusnerven

Hva er peroneusparese?

Nervens forsyningsområde

Peroneusnerven, som også kalles fibularisnerven, er en nerve som leder nerveimpulser til muskulaturen på forsiden av leggen og som transporterer sanseinntrykk fra fotryggen. Ved skade på nerven vil musklene som løfter fotbladet opp mot leggen, bli svekket, samtidig som følesansene på ytre del av fotryggen blir svekket.

Nerven snor seg rundt utsiden av hodet til det tynne skinnbeinet (fibula) på utsiden av leggen like nedenfor kneet. I sitt forløp er nerven utsatt for trykk eller skade med påfølgende hemmet nervefunksjon og svekket kraft i muskulaturen. Lammelsen gjør at tilstanden kalles peroneusparese eller peroneuslammelse.

Årsak

Skade eller trykk mot nerven kan skyldes stramme støvler eller bånd som klemmer nerven like under kneet. Skade kan også forekomme etter langvarig huksitting for eksempel ved bærplukking. Nerven kan klemmes av en trang leggips. Sjeldnere årsaker er en tilstand som kalles Baker cyste i knehasen, eller hevelse i muskulatur i forbindelse med langvarig kraftig muskelbruk, for eksempel hos løpere. Nerven kan også skades ved leggbrudd, spark eller støt mot utsiden av leggens øvre del.

Symptomer

Peroneusparese resulterer i et bilde som også kalles droppfot. Kraften i muskulaturen på forsiden/utsiden av leggen er svekket slik at vedkommende har vansker med å løfte fotbladet opp, noe som kan føre til at fotbladet blir hengende ned når foten løftes opp - det er det som har gitt tilstanden navnet droppfot. Pasienten får problemer med gangfunksjonen, man snubler lett, må dra foten etter seg eller løfte den høyt under gange så den ikke subber nedi underlaget. I tillegg vil et tap av følelsen på ytre del av fotryggen også oppleves som plagsomt. Smerter er forholdsvis uvanlig.

Diagnosen

Diagnosen er lett å stille ut fra sykehistorien. I tillegg vil det ved legeundersøkelsen påvises svekket muskelkraft og nedsatt følelse over fotryggen. Andre undersøkelser er sjelden påkrevd, men noen ganger gjøres elektriske målinger i muskulaturen, EMG.

Behandling

Aktiv behandling har som regel liten effekt. Hvis medisinske tiltak skal settes i verk, vil disse rettes mot en eventuell utløsende årsak som bør behandles, for eksempel beinbrudd eller Baker cyste. Dersom det ikke foreligger noen ytre skade som må repareres, viser det seg at tilstanden i de fleste tilfeller går over av seg selv i løpet av noen uker eller måneder. I denne perioden er det svært viktig at nerven ikke utsettes for nye påkjenninger som kan skade nerven påny.

Peroneus parese og tilhørende droppfot ses ofte som følge av skader og har dårlig prognose. De mest brukte behandlingsmetodene, bl.a. fotskinne, minimerer symptomene, men løser ikke problemet.

Seneforflytning gir umiddelbart de beste resultatene for å gjenopprette gangfunksjonen uten behov for ytre støtte (ekstern ortose), men valg av behandlingsform avhenger av en individuell vurdering.

Prognose

Spontan bedring inntrer i de aller fleste tilfeller. Peroneuslammelse som skyldes trykkskade, bedres som regel spontant innen 12 uker. Alle pasienter med en delvis nerveskade har en utmerket prognose. Derimot er prognosen dårlig for dem som har en totalskade på nerven, for eksempel en overrivning av nerven.