Glossopharyngeusnevralgi

Hva er glossopharyngeusnevralgi?

Glossopharyngeus er navnet på en hjernenerve (9. hjernenerve), og nevralgi betyr nervesmerter, smerter som følger forløpet av en bestemt nerve ut i kroppens vev.

Glossopharyngeusnevralgi er en sjelden tilstand, kjennetegnet av ensidige, periodiske smerter i svelget, tungeroten, mandelen, kjevevinkelen eller øret. Smerteanfallene kan komme uten noen foranledning eller utløses av f.eks. svelging, snakking, tygging, visse smaker og berøring av slimhinnen i svelget. 

Det kan skilles mellom to hovedtyper. Basert på utbredelsen av smerten skilles det mellom en type med smerteutstråling hovedsakelig til øret, og en type hvor smerten i hovedsak stråler ned mot svelget. De aller fleste tilfeller er ensidige.

Som oftest er det flere anfall i timen, og ubehandlet vil man kunne se anfallsopphopning med varighet fra noen uker til måneder, fulgt av anfallsfrihet fra dager til år. Anfallene kan vare fra sekunder til minutter, og de kan vekke pasienten om natten, men smertene kan også forekomme som en vag bakgrunnssmerte.

Tilstanden kan være ekstremt invalidiserende. En plutselig bedring i tilstanden som kan vare fra måneder til år, er ikke uvanlig. Fordi svelging og tygging ofte utløser smerteanfall, går mange pasienter ned i vekt. Tilstanden kan føre til depresjon.

Glossopharyngeusnevralgi har sterke likhetstrekk med trigeminusnevralgi - en annen ansiktsnervesmertetilstand.

Forekomst

I et område av USA fant man i en studie at antall nye tilfeller var 0,7-0,8 per 100.000 per år, omtrent lik for kvinner og menn. Glossopharyngeusnevralgi er klart sjeldnere enn trigeminusnevralgi som er minst fem ganger så hyppig. Tilstanden debuterer vanligvis i voksen alder, omtrent halvparten av pasientene får symptomer før 50 års alder.

Årsak

Årsaken var inntil nylig ukjent. De senere årene har man blitt klar over at tilstanden i de fleste tilfeller skyldes trykk mot nerven fra en arterie (liten pulsåre). Imidlertid har man ikke bildediagnostikk som kan vise det, men MR kan brukes til å utelukke annen sykdom.

Diagnosen

Diagnosen er ofte vanskelig å stille fordi den er så sjelden. Den baserer seg på sykehistorien: anfall med ensidige smerter i svelget, under kjevevinkelen, tungeroten, mandelen eller øret. Anfallene varer fra noen sekunder til mindre enn 2 minutter. De har en plutselig, skarp, stikkende eller brennede karakter og smerten er intens. Smerten utløses fra triggerområder gjennom svelging, tygging, snakking, hosting, gjesping, visse smaker.

Selv om anfallene varierer fra pasient til pasient, så er de stereotype hos den enkelte pasient.

Det er ingen tegn til nevrologiske utfall. Ingen blodprøver eller bildeundersøkelser kan bekrefte diagnosen. Under utredningen er det viktig for legen å utelukke andre årsaker.

Behandling

Under anfallene er akuttbehandlingen sterke smertestillende midler eller lokalbedøvende spray. I den forebyggende behandlingen brukes anti-epilepsi medisiner.

Medikamentell behandling med karbamazepin, en anti-epilepsi-medisin, har frem til nå vært førstevalg. Andre epilepsimedisiner som pregabalin, gabapentin, valproat kan overveies, særlig ved dårlig effekt av karbamazepin. Behandlingsresultatene med antiepileptika er imidlertid ikke alltid gode, og i svært plagsomme tilfeller kan operasjon være påkrevet.

Det finnes ulike kirurgiske metoder. Man kan ødelegge nerven, eller man kan forsøke å lette trykket fra arterien mot nerven (mikrovaskulær dekompresjon). Forskning har vist at resultatene er best med mikrovaskulær dekompresjon. Problemet med behandlingen er at det er vanskelig for kirurgen å få erfaring med en slik prosedyre fordi tilstanden er sjelden. Prosedyren er langt fra risikofri. Operasjonsrisikoen må veies mot pasientens ofte betydelige plager.

Om mulig bør man forsøke å dempe betydningen av utløsende faktorer, f.eks. ved å dekke ansiktet med et skjerf når man går ut i kaldt vær, bruke lunkent vann til tannpuss, tygge mest på den friske siden o.l.

Prognose

Tilstanden kan være invalidiserende. Effekten av medikamentell behandling er ikke alltid tilfredsstillende, og kirurgi kan bli aktuelt. Tilbakefallshyppigheten etter behandling er funnet å være ca. 4 prosent pr år.